Når ubehaget er større enn frykten for endring, er det da vi blir klare?? Så innmari dumt a...


Den følelsen som jeg har på dette bildet! Bare "YES"! Fin dag, er på Flammen, med Ina og liksom...slenger beinet her jeg. Skamløs glede over at Flammen endelig var bygget, over at jeg var på jobb med folk jeg digger, kroppen og hodet kjentes bra, var i balanse... Vel ... det er en stund siden gitt. Jeg går i mine bølgedaler hvor jeg med jevne mellomrom faller på trynet igjen og igjen, og funderer og leser og funderer igjen over hvorfor jeg ikke klarer å holde meg mer i vater. Er det ikke det ene så er det det andre, og jeg tar meg i å lure på: "Når skal det bli slik jeg egentlig planla? Slik livet mitt egentlig er ment å være?" og noen ganger ender slike funderinger i at jeg graver meg litt mer ned, synes litt synd på meg selv, gjør litt mindre yoga og spiser litt mer søppelmat. Så kicker det inn: Ubehaget er brått så stort at jeg kjenner endringsviljen kjemper seg på. Jeg har rett og slett påført meg selv såpass med ubehag, at det ikke er noen annen utvei enn å endre... igjen... For en mekanisme; så destruktiv og så genial på samme tid. Det er jo bare så innmari dumt at noen ganger må man så langt ned, bli syk, deprimert, utmattet og alt mulig før man klarer å snu. Det er jo virkelig så mye bortkastet tid og potensiale. En ting er jeg i hvert fall veldig glad for; og det er at jeg vet at det er JEG som kan få dette til å kjennes bra igjen. Selv om jeg noen ganger mister det av syne; og i svake øyeblikk, er jeg helt overbevist om at det er den forbaskede kjelleren (oppussingsh*#@#*te) som er roten til alt ondt, og det er jo tull. Den gode følelsen og muligheten til å kjenne at livet faktisk er akkurat som det skal være, den er der inne et sted, hele tiden. Og så er det bare å riste litt på svansen igjen da, tilgi meg selv for at jeg igjen dytter meg selv ned i gjørma, og godta at livet er akkurat nå det, uansett hva jeg innbiller meg. Kanskje det er det som er balanse for meg for tida? Litt store bølgedaler? Jeg skulle bare så gjerne ønsket meg litt mindre svingninger... Det er vel lov å ønske seg litt... Det speiler seg på yogamatta; full fysisk-dynamisk-heftig-yoga eller totalt restorativ... Litt mer midt-i-mellom på meg kanskje? Nå tør jeg sakte håpe på roligere/mer stabile tider, med tid og ork til å fullføre alt jeg vil. Det er ikke bare, bare å legge lokk på drømmer og planer, men noen ganger er det rett og slett andre som har behov for mamma, og da får resten bare seile sin egen sjø. Ja takk begge deler sier jeg, og nå går jeg online ernæringskurs samt er klar for å videreutvikle yogaen; i det tempoet som fungerer for oss.


Jeg håper ikke du lar ditt ubehag bli større og større. Må du på bånn før du snur, eller ta noen små grep nå og plutselig er du i endring likevel? Du kan ikke endre noen andre, du kan kun endre deg selv (og vet du hva; ved å endre deg selv så blir det endring rundt deg likevel... det er ganske så spennende)


Håper å seg deg på matta, det er min forankring, mitt pusterom, mitt barometer


Namaste

82 visninger

© 2020 by rom for yoga

Skolebakken 5, 1482 Nittedal